Ytelsesevalueringen av glassisolasjonsmaterialer involverer den nasjonale standarden GB/T 8411-serien, hvorav GB/T 8411.2-2008 spesifiserer testmetodene, og GB/T 8411.3-2009 spesifiserer materialegenskapene. Denne serien med standarder har blitt modifisert for å ta i bruk den internasjonale standarden IEC 60672-serien.
Isolasjonsmotstand er en nøkkelindikator for måling av isolasjonstilstanden. Det måles vanligvis med et 5000V megohmmeter. For nyinstallerte isolatorer bør isolasjonsmotstanden være større enn eller lik 500MΩ, mens for isolatorer i drift bør den være større enn eller lik 300MΩ.
Glassisolatorer har høy overflatemekanisk styrke, og deres elektriske styrke forblir generelt stabil gjennom hele driften. Dessuten er aldringsprosessen langsommere enn for porselensisolatorer. Selvbruddshastigheten til glassisolatorer er en viktig indikator på produktkvalitet og et av kvalitetskriteriene for å evaluere kraftoverføringsprosjekter. Fordi skade lett oppdages under linjeinspeksjoner, og den gjenværende delen fortsatt opprettholder tilstrekkelig mekanisk styrke, kan periodiske forebyggende live-linjetester på glassisolatorer under drift elimineres.
Ved måling av isolasjonsmotstand bør det tas hensyn til påvirkningen av miljøfaktorer. Økt temperatur vil føre til en nedgang i isolasjonsmotstanden, og økt fuktighet vil føre til at fukt absorberes på isolasjonsoverflaten for å danne en vannfilm, noe som øker overflatelekkasjestrømmen og forårsaker en betydelig nedgang i isolasjonsmotstanden. Derfor bør målinger avbrytes når luftfuktigheten er høy.
